Jeg har lest Jenta med blå stjerne av Pam Jenoff (Cappelen Damm 2021). Boka er sendt meg, er frieksemplar, fra forlaget. Den er oversatt til norsk av Benedicta Windt-Val.
18 år gamle Sadie er jøde. Hun bor i ghetto med sin lille familie (mor og far) i Krakow i Polen da de blir utsatt for rassia og må flykte. Sammen med en annen liten familie, holder de seg i skjul i kloakken. De opplever tap, død, sult og mørke. En dag titter Sadie opp i lyset gjennom en rist, og får blikkontakt med Ella. Hun er på hennes egen alder, og blir snart en venn.
Vennskapet blir bærende for den vanskelige tiden både over og under vann. Både det å ha noen å snakke med og å få inn mat er livsavgjørende.
Det er pageturner gjennom store deler av romanen, som er en fiktiv historie men i sporet av den sanne historien om en liten gruppe jøder som overlevde krigen i kloakken under Lvov i Polen. Jeg lever meg inn i fortellingen, og blir engasjert. Jeg vil vite hvordan det går, men også om det går. Det er store usikkerhetsmomenter i livene deres.
Det som irriterer meg litt mens jeg leser, er at jeg syns forfatteren forklarer for mye. Jeg får ikke tenke selv, leve i ordene og se for meg bildene. Jeg føler også at det innimellom er litt for mye eventyrpreg over noen av forklaringene, at det er diktet for å gi etsy fantastisk bilde som mulig, uten at jeg helt tror på det jeg leser. Det er greit at det er fiksjon, men jeg blir likevel litt forstyrret av dette.
Jeg hadde tenkt å nøye meg med å gi boka en firer, selv om historien engasjerte og jeg lærte mye om krigen og livet i skjul, samt at det var direkte spennende nesten hele veien, siden disse momentene jeg påpekte over her som ødela litt av leseropplevelsen for meg. Men avslutningen av boken, var både litt overraskende og godt levert, så kanskje jeg hever fireren litt, til å være sterk firer. En spennende bok, og verdt å lese om man interesserer seg for andre verdenskrig.
aspergerinformator.com 