Jeg har noen favorittpoeter. De vekker forskjellige ting i meg. En av forfatterne jeg liker godt, er Gro Dahle. Hun har også Asperger som meg, jeg husker jeg fikk en artikkel om henne som stod i A-magasinet fra en psykolog som mistenkte tilstanden hos meg. Vi har vekslet mange ord i årenes løp, og det har gjort meg bedre til å løpe. Om det kan være en metafor på å leve.
Å leve med Asperger, er for meg å være observant på detaljer og ha et eget blikk. Det kan det bli gode visuelle eller skriftlige bilder av. Gro Dahle er eksepsjonelt god på å se ting man ikke tenker over hverdagen, og gjøre så de absolutt er viktige og blir derpå lagt merke til. Av de som ikke ser det samme også.
Ordene er direkte, utilsminkede, men også både store og fargeike eller svarte og små eller hvite og opplysende. Jeg har lest diktsamlingen Støvet, skyggen, hunden og jeg (Cappelen Damm 2011). Her har Gro Dahle noen utrolige flotte betraktninger om livet. Og å være annerledes, og å oppfatte mennesker annerledes. Som å like best mennesker på avstand, men da faktisk elske dem.
Det er en levende diktsamling, samtidig som den berører det å ikke ville leve lenger. Det at boka likevel leverer så til de grader, med humoristiske vendinger, gjør at jeg vender litt inni meg og. At det destruktive kan li til noe godt, som jeg kan produsere og nyte godt av.
Linjene er lengre enn i diktsamlinger fra for eksempel Trygve Skaug, men det er likevel plass til enormt mye mellom linjene også her. Leseren får danne seg de velformidlede bildene og tenke selv. Jeg blir mer bevisst på meg selv. Ser jeg det på samme måte? Er verden sånn, for meg og? Hva vil jeg nå?
Samtidig vil jeg trøste der jeg opplever at forfatteren synes livet er tøft (altså blir jeg engasjert), og smile til henne der hun likevel, på sin magiske evne, får det til å bli noe bærekraftig. Jeg bærer diktene i meg. Dette er en sekser-samling for meg.
aspergerinformator.com 