Jeg har lest Rød selvbiografi av Anne Carsson, gjendiktet av Tone Hødnebø (Kolon forlag 2021). Boken er fått som lesereksemplar fra forlaget. Boka har forord innledningsvis og forklaringer bak i boka, som hjelper meg å forstå vesentlige ting med fortellingen.
Rød selvbiografi gav meg mer opplevelser enn forståelse. Den forteller om fantasi og fakta, forestiller og forener. Jeg skal på ingen måte si jeg er ekspert på bokas innhold. Jeg er heller grønn, og klarte ikke holde den røde tråden hele veien, selv om boka er drivende godt skrevet.
Årsaken er nok at den rommer så mye. Og ikke alt er skrevet rett ut. Men det igjen, gir meg noe. Også håp. Som håpet er lyset grønt, lyser jeg meg gjennom sidene.
Rød selvbiografi er en fortelling om det røde monsteret Geryon som vokser opp sammen med moren og broren, der far er fraværende. Geryon, som skriver sin egen selvbiografi fra før han kan skrive og deretter leverer også fotografisk essay, møter som tenåring Herakles. Han er noe eldre. De to innleder et kjærlighetsforhold. Mitt hjerte banker rødt.
En del år senere, møtes Geryon og Herakles igjen i Argentina. Jeg reflekterer rundt om kjærlighet alltid varer, dør ut eller kanskje endrer form. Det er ikke lenger alltid godt, selv ikke et knull. Jeg føler romanen gir også de homofile en stemme. Jeg liker den, røsten, som en lovesong på spillelista.
Romanen er skrevet i lyrisk prosa. Boka kom ut første gang i 1998. Den springer utifra den antikke greske poeten Stesikhoros’ dikt Geryonesis. Rød selvbiografi handler om å føle seg annerledes, om kampen mellom en indre og ytre virkelighet, om å se, være øyenvitne. Flere fotografier er skildret, som om ordene og situasjonene utgjorde bilder. Og kanskje gjør de det, og kan huskes som en film av meg, etter denne leseopplevelsen? Noe gjenkjennbart og noe fiktivt, som et godt filmatisert drama.
Det vil være feil av meg, å gi lavere karakter på grunn av min manglende evne til å forstå alt romanen byr på. Samtidig vil jeg være åpen om at den er kompleks, og kunstnerisk, samt være ærlig om at jeg tror det er en roman man bør like poesi og prosa for å få glede av. Og det gjør jeg. Terningkast fem!
Til slutt deler jeg et «bilde» å smile godmodig av, som jeg syns er veldig morsomt, da Geryon hadde jakka over hodet: «Jeg kan ikke høre hva du sier Geryon. Jakka rørte på seg. Geryon gløttet ut. Jeg sa at jeg av og til trenger litt privatliv.» God fornøyelse.
aspergerinformator.com 