Jeg har alltid likt det Alf Prøysen produserte, og sangen om blanke ark og fargestifter, dagen i mårå som rein og ubrukt står. Når alt har gått på tverke. Men jeg må presisere, fordi jeg er så himla presis og rigid noen ganger, at jeg helst vil ha fargeblyanter. Pga. min anoreksi, kombinert med «firkantheten» i hjernen min er det litt vanskelig å tenke at det skal bli bra hvis jeg får fettfarger. Vil de legge seg på huden, bli pølsefingre?
Jeg vet det er vannvidd. Og jeg kan absolutt le av det! Ironi i livet, også når man kanskje mener det. Så det er med smil i munnviken og smilehull i det ene kinnet jeg skriver dette innlegget, mens jeg gleder meg over at det kommer nye dager – etter grå dager, kommer lyse, lette, fargerike. Snart blir det lilla advent og deretter julerødt og jeg blir en rose og jeg springer ut, og ute får jeg roser i kinnene og jeg smiler og jeg lurer på: Blir det hvit jul i år?
Den hvite julen, den vil jeg fargelegge. Med tanker, følelser og drømmer. Jeg vil sette farge på tilværelsen og fryse bilder av julevarmen. Jeg vil ta vare på, bevare, forevige. Men også videreutvikle, meg selv. Jeg har noen mål, noen visjoner. Jeg håper jeg kan få være med, å prege både min hverdag og gi noe til andre. Er det det som er å være nisse året rundt?
I dag skal jeg i kirken. På tro og ære skal jeg nyte ro, kunst og musikk. Det handler kanskje om håp og kjærlighet også. Noen jeg er glad i, skal være der sammen med meg. Jeg har fått flettet håret, et halssmykke er hengt om halsen og kjolen skal snart på. Grønn, som håpet.
aspergerinformator.com 