Å feile i hverandres feil

Det er mandag 13. desember. Lucia skal lyse i mørket mitt. Og alle andres. Det lyser fred i sinnet mitt, liksom. Men det er også en uro, stadig vekk. Og når ting ikke går som de skal, kan det bli vanskelig å gå.

Torsdag, var jeg hos legen min. Han er dyktig og nøye. Men alle kan gjøre feil, og det ble gjort en feil for en liten stund siden, som ble oppdaget i dag da han skulle si meg når timen min er mandag, som altså er i dag.

– Klokka 10.00. Og det er jo en tid som ikke går på mandager, det. Da er jeg i full sving på jobben, og pakker bananer i lange baner og er dronningen av druer. Timen mandager, er på ettermiddagen, litt over fem. Dette førte til at vi måtte avlyse timen, og det ville gå to uker mellom timene mine.

Jeg klarer meg. Jeg gjør alltid det. Jeg er en Survivor. Men slike kortslutninger i en travel hverdag, gjør at ikke alt blir optimalt. Verken med behandling, oppfølging eller forutsigbarhet. Da gjelder det å holde hodet kaldt, for oss alle. Jeg er glad vi fant det ut på torsdag da, så han ikke stod der uten meg i dag, uten å vite hvorfor.

Når man vet, slipper man å bli frustrert eller bekymret, på samme måte. Og jeg tror, at jobben er glad jeg kom i dag. Det er godt å ha noen som har bruk for en. Jeg er ikke «bare» pasient. Men jeg har med meg erfaringer fra å være pasient, og de kan faktisk også være nyttige i mange sammenhenger. Som når man skal forstå hvorfor ting går på tverke, og hva som kan gjøre at folk får det ganske bra. Jeg prøver å se andre, og møte de der de er. Jeg håper, jeg kan være en støtte, sånn som de som er laget for å holde bøkene oppe i hylla mi.