bokanmeldse

Nytt bekjentskap

Jeg er interessert i litteratur, norsk skriftspråk i begge målformer og menneskene som skriver. Og det siste gjør meg litt ekstra glad i dag! Jeg kan forklare: jeg føler ofte, at jeg er jo ikke interessert i mennesker, så mye som jeg kunne ønske. Jeg får så lett for mye i en relasjon, greier ikke balansere meg selv i den og da går den så lett i knas. Men når jeg dykker ned i litteratur, merker jeg at jeg BÅDE er interessert i mennesker bøkene handler om, som en romanfigur, og i personene, altså forfatterne, som har skrevet dem.

Med boka Kamerat livet – en samtale med Cecilie Løveid i hendene, gikk dette virkelig opp for meg. At jeg bryr meg og er er oppriktig interessert og lar meg engasjere, fenge, stille spørsmål, fordype meg. Boka er skrevet av Kaja Schjerven Mollerin, utgitt på Kolon forlag nå i 2022 og jeg har fått den som et lesereksemplar fra forlaget.

I mars, er det 50 år siden forfatter Cecilie Løveid romanendebuterte med Most. Hun fylte 70 år i fjor. Jubilanten ble i den anledning med i samtale med litteraturkritiker og forfatter Mollerin, som skulle bli denne boken fra Kolon Forlag.

Løveid er ansett som en av norsk litteraturs mest særegne og betydelige forfattere. Men jeg hadde ikke lest noe av henne. Rettere sagt: Trodde jeg. For da jeg leste samtalen, dukket et dikt opp, som jeg jo i alle fall har hørt. Diktet Straff , et «22-juli-dikt.»

Samtalen mellom de to forfatterne, skjerper blikket mitt. Jeg begynner selv å se etter mønstre og røde tråder i forfatterskap. Jeg blir kritisk til egne dikt, og skriving, og blir bevisst på at diktet må være noe ekstra. Sånn som det «løveidiske» er. Jeg vil finne min egen stemme, kan nesten ikke vente med å skrive. Så mens jeg leste, skrev jeg noen kladder parallelt. Diktet er en skulptur, og den vil jeg forme med kjærlighet.

Kjærlighet finner jeg også i denne boka. Ikke bare mellom menn og kvinner, eller mellom skeive, men til yrket sitt, litteratur og kunst. Løveid forteller om utviklingen av nyere norsk dramatikk – hun har skrevet mange teaterstykker – 70-tallets kunstroman, likestillingskampen og poesilivet. Veien hennes går via noen år i København og, i likhet med Amalie Skram skrev også hun en del der. Hun forteller også om personlige livskamper som vanskelig fødsel, Downs syndrom og å miste noen.

Hjertet mitt hopper over et slag og jeg holder pusten, vil at alt skal ende godt. Men virkeligheten er mer enn happy endings. Og noen ganger kan det gi oss mer kanskje og, noe uventet. Slik som dikt kan overraske.

Boka er for meg den gode samtalen mellom to skrivere og et stykke litteraturhistorie, som gav meg nye bekjentskap. Jeg takker for at jeg opplever det meningsfylt å få lese, og smiler stort så det skinner stjerner i øynene mine, fordi jeg kjenner på tilhørighet, et bånd som jeg kan skrive videre på, en slags gave vi har i skriftspråket. Sterk femmer på terningen! P.S Jeg må lese mer fra Løveids repertoar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s