Jeg har lest Analfabeten av Agota Kristof med etterord av Simon Stranger ( Cappelen Damm 2021). Det er en liten bok, som fikk emg til å tenke større om språk, identitet og eksistens.
Boka som danner forfatterens selvbiografi, består av elleve ganske korte fortellinger. Hun forteller oppveksten sin i Ungarn. Hun skriver om lesesyke, at hun leste alt hun kom over da hun var fire år. Hun beretter om adskillelse dea broren, livet på internat som fatti, flukten til Sveit og å lære seg å skrive på et fremmed språk. Jeg fikk en innsikt i noe jeg ikke tenkte på selv: tapet av hennes eget morsmål til fordel for dette franske.
Hun fortalte om hvordan man blir forfatter. Jeg får erfare hvordan hun bruker språket. Jeg vil takke, for at hun ville skrive, uansett hvor hun var og uansett hvilket språk det måtte ha vært på. Triologien om tvillingene Lucas og Claus, er det første bekjentskapet jeg fikk til forfatteren. Simon Strangers etterord gjorde meg bevisst på alle som flykter og ikke lenger får til å uttrykke seg, jobbe med det de egentlig utdannet seg til, skrive slik de kanskje ellers ville gjort. Kristof sitt talent og utholdenhet med å slå opp i ordbøkene, er verdifulle. Kristof døde i 2011 og opplevde noen av 1900-tallets mest dramatiske hendelser.
Boka har en lett form, selv om innholdet til tider er alvorlig. Det nakne språket treffer meg og jeg begynner i hodet å fylle ut sidene enda mer, med følelser og ettertanke. Boka er en inspirerende og berikende beretning. Kunne gjerne lest mer, samtidig som det er godt at det er såpass luftige sider og kort totalt at jeg får rom til å fordøye det leste. Det fungerer godt med fortellingsoppdelingen. Sterk femmer på terningen.
aspergerinformator.com 