Høsten 2021 leste jeg om den nye romanen til Maria Navarro Skaranger, og slo fra meg boka Emily forever. Jeg så liksom for meg, at jeg ikke hadde noe interesse av å lese om en gravid nittenåring. Heldigvis for meg, hadde noen på studiene jeg går lest boka og sa noe om en særegenhet, eller de var i alle fall farget av å ha lest boka, det kunne jeg merke, på en eller annen måte, og så hørte jeg podcast nå rett før sommerferien, i Oktober sin Akkurat dette, akkurat nå. Da bestemte jeg meg – jovisst skal jeg lese Emily Forever av Maria Navarro Skaranger (Oktober 2021). Boka mi er lesereksemplar fra forlaget. Og bare så du er forberedt, er du romanleser som ikke har lest denne enda, er du ganske heldig nå om du setter deg med Emily i hendene.
Emily er 19 år. Hun er fragått av kjæresten, som er en halvkriminell fyr. Emily er ikke den smarteste, ikke dum men kanskje ganske drømmende, litt ukonsentrert og har en mor som også valgte feil kjærester og Emily har derfor heller ikke hatt noen far til å hjelpe til. I Emily Forever er det mor som skal hjelpe. Det er også andre som ser på stakkars Emily. For eksempel en nabo, hun tror er prest. Presten vil passe på at hun ikke faller i trappa, skriver også lapper han legger i postkassa, en tilnærming, er han forelsket? Innehaveren i Kiwi-butikken hun jobber i før hun går ut i permisjon, prøver også å passe på henne. Hva er det med stakkars Emily, kan hun ikke passe på seg selv? Og så skal hun være mamma, visste hun ikke at ungen skriker, vil sønnen spørre henne hvorfor hun ikke tok pillene som ville sendt han i do før han kom til verden?
Boka har en helt egen fortellerstil, med en allvitende og noe sarkastisk og dømmende fortellerstemme. Den kommenterer, og sier da Emily får titte på en bok på barseltreff, at det er ikke en bok for henne. Den sier hun er stakkars, den ser litt ned på henne. Men den lager samtidig et rikt og varmt portrett. Jeg blir glad i Emily, i ambivalens og usikkerhet, og forsøket på å gjøre godt. Emily liker å se på tv og å sminke seg. Emily kunne kanskje blitt en annen, jobbet med hudpleie. Hun får en venninne på kjøpesenteret, som også er mor, og når hun har pynta seg, ordnet brynene sine, syns venninna at hun har skikkelig fine bryn, at hun er skikkelig god på det. Selv om fortelleren fortsatt ser ned på henne, føler jeg også at hun får rom og aksept. At hun har en plass her i verden, og at hun og sønnen kan lage seg et liv. Dette kan Emily leve lenge på. Dette kan jeg leve lenge på. I toppskiktet på terningen.
aspergerinformator.com 