asperger syndrom · Hverdag · tilleggsvansker

Into pieces

Noen dager er gode. Andre kan være tøffe, vonde. Men ofte, er de bilder med nyanser. Altså, selv om det føles enten eller, har bildet «dagen» mange biter. Som kompletterer hverandre. Om en mangler, kan man kanskje finne noe å fylle inn. Kanskje passer det ikke perfekt, som i et puslespill, men kan fylle et tomrom. Innlegget fortsetter under bildet.

I dag fyller jeg inn i de tomme rommene. Jeg ser for meg en vanlig dag. Om den for eksempel begynner med at de man regner med, ikke kan stille, at avtaler blir endret. Hva kan jeg gjøre? I stedet for å falle sammen og droppe det jeg skulle, selv også? Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg kan ta en telefon, foreslå en annen løsning. Kanskje med noen andre. Eller jeg kan flytte på avtalen, og velge noe annet jeg gjør. Nå har jeg stort sett faste ting jeg ikke liksom dropper da, men da blir det å lage de tingene på en gjennomførbar måte. Mangler personal, må kanskje både jeg og «vikarene» finne oss i at vi må ta det litt på sparket. Innlegget fortsetter under bildet.

Har jeg en venninne som kanskje ikke orker snakke så mye, betyr det ikke at hun hater meg, eller vil ha meg ut av livet sitt. Det er en viktig ting å huske, at det at andre trenger rom, kan handle om at den personen også trenger noe annet enn jeg kan gi. Og at akkurat her og nå, kan det å ha mange sosiale ting gående for den andre, være for mye. For å klare å holde seg selv oppegående, må kanskje jeg klare å ligge lavt. Det betyr ikke at jeg er feil, selv om jeg får oppleve mangelen – det å føle at jeg enten ikke strekker til, eller kanskje jeg er en bit for mye. Innlegget fortsetter under bildet.

Selvsagt kan det også hende, at jeg ikke er som jeg bør. Men dagen blir ikke bærekraftig om jeg BARE tenker på det. Jeg må prøve å lage meg en dag som funker, og å være slik en evt. venn som kanskje også driver og skal få dagen til å gå opp, kan ha nytte av. Innlegget fortsetter under bildet.

Men jeg mangler altså ikke kjærlighet, selv om jeg kanskje kan oppleve en avvisning, eller et avslag, eller en endring av en avtale. Kanskje har man gledet seg til noe, som må avlyses. Innlegget fortsetter under bildet.

Kanskje har man ikke gledet seg, men grudd seg til noe. Som en time med psykiateren, kanskje, gått og grublet på hva man skal si. Og gjort seg klar i hodet, og så avlyser terapeuten. Sykt barn, kanskje. Hva kan jeg gjøre da? Jeg kan skrive ned det jeg hadde lyst til å få sagt, så blir det konkret for meg og jeg glemmer ikke det til neste gang vi får gjennomført min behandlingstime. Eller jeg kan kanskje prøve å sette ord på det mest essensielle, til en annen av hjelperne mine, som jeg stoler på, noe av mitt miljøpersonalet.

Sånn kan jeg fylle tomrom. Sånn kan bitene endres, men likevel passe inn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s