Jeg har lest Maja Lunde sin siste bok i det som utgjør klima-kvartetten hennes. Jeg har ikke lest den første romanen, Biens historie, «bare» de tre neste, men den skal også leses. Drømmen om et tre (Aschehoug 2022, lesereksemplar fra forlaget) lukker kapitler men åpner også opp – for en ny verden.
Handlingen er fra Svalbard, år 2110. En gutt (Tommy) og en jente (Rakel) blir etterhvert alene med ansvaret for småsøsken, hun blir gravid, og de skal prøve å leve videre. Hun er desperat, og tipser noen om Tommy sin avdøde farmor sin frøsamling – en skatt verden trodde var forsvunnet for bestandig. Den inneholder frø fra hele verden, frø til vekster og trær som spiret, grodde og vokste – før. Tao, som lever på minnene over sønnen hun mistet for tolv år siden og opplever hver dag som lik, vond og trist, legger ut på ekspedisjon med frøene som mål.
Menneskene har brukt naturen på en måte som gjør at naturen har endret seg. Alt er ikke bærekraftig, og verden ligger litt død. Dette er en reise i tid og sted, som viser meg dette. Ordene blir bilder, blir virkelighet. Noen sulter. Noen dør. Noen faller fra. Vi er truet på livet, kanskje av oss selv. Menneskenes inntog setter uslettbare spor.
Likevel, jeg vokste. Av å lese denne boka. Det var noe godt, med å si ting sånn de kanskje kan være. Ikke holde igjen. Likevel føler jeg ikke det er svartmalt. Det er realistisk slik jeg opplever det, og det trenger vi. Jordnær påminnelse uten skremselspropaganda, verdsetter jeg. Jeg tror på romanens karakterer, jeg tror på landskapet som blir tegnet opp rundt dem.
Jeg tror vi kan forvente flere bøker som peker fram i tid, som leker eller uroer seg med hva som kan vente oss. Jeg ble kastet inn i noe nytt, men på en måte som fikk meg til å leve og reflektere – ikke bare bli skremt. Vi mennesker trenger trygghet, vi trenger å høre til og å kunne forankre oss. Med ord og åpenhet, både om godt og vondt, kommer vi lenger. Jeg tror på livet. Jeg vil drømme en skog, opp fra boka mi. Jeg løfter blikket. Terningkast fem.
aspergerinformator.com 