Jeg leser mye. Jeg leser mest. Men jeg snakker også med andre lesende, og jeg observerer når noen sitter med for dem en god bok. Det var i fjor, like før jul, at en ansatt i kommunen jeg bor i, satt inne hos meg å leste En tid for å leve av Jan Kjærstad (Ascehough 2021). Jeg husket selv godt forfatterens roman Tegn til kjærtegn som jeg hørte som lydbok for omtrent 15 år siden. Nå kjøpte jeg meg En tid for å leve, lot den eldre damen som leste i fjor sine lovord om boka stå til prøve. Handlingen er lagt til mars 2019 og handler om alt vi ikke vet om hva som vil skje neste år. Jeg håper på enda en vår, jeg vil gå i teater, spille meg sterk, gå innom parken og mate duene. Være en forskjell, i det små.
Det er kanskje rart å si, men gjennom å lese denne boka ser jeg bedre at å ta livet sitt ikke er en ålreit løsning, selv om jeg kan være aldri så syk og fortvilet noen ganger. Jeg må prøve å holde på andre roller, hovedroller i eget liv. Boka utspiller seg nettopp rundt teater. Ett dusin mennesker, fra hver sin kant av byen, er på vei mot Nationaltheatret. Det er premiere på oppsetning av Ibsen-stykket Hedda Gabler.
I romanen får menneskene, livshistoriene deres, kretse rundt hvert menneske, sette hver og en i en større sammenheng, der den har virket eller virker inn på andre, alle får spille sin rolle. De får sitte og titte tett sammen, mindre klar over hverandre, i samme sal og være betydningsfulle – uten å helt vite det. Boka viser meg, at hvert menneske har noe å si, noe å bety – i eget liv, i andres liv.
I romanen treffer vi en lærer som har tråkket over en intimgrense, gått for nær en elev, blir det meetoo-drama? En influenser vil protestere midt i stykket. En teaterkritiker har tatt selvtilliten fra en forfatter, med å slakte boka hans i avisa for femten år siden. En far har mistet datteren sin, hun tok livet sitt. Nå skal han se teaterstykket der Hedda Gabler skyter seg selv. Forestillingen bærer om den misfornøyde. Noen lever seg på en spesiell måte inn som hovedrolleinnehaver selv, andre er kritiske. En flyktning fra Syria, synes det er nok å få leve. I salen sitter statsministeren. Heddas pistol er ladd. Oppsettingen, på scenen og i samspillet med publikumet, speiler vår samtids jag etter oppmerksomhet og boka spiller ut en replikk til kulturen, politikken, samfunnet og livene vi lever.
Dette er en av de aller aller beste romanene jeg har lest. Hører du applaus? Det var spenning hele veien, samtidig som jeg fikk tid. Tid til å observere, sanse, bli kjent med det rike persongalleriet og selv få øye på meg selv som en del av tilskuerne – som har betydning. Jeg reflekterte over Ibsen, fikk musikktips jeg ville lytte til (King of convenience), tenkte over hva jeg er glad for i min hverdag, hva jeg verdsetter. Jeg leste om å skrive, om å være forfatter, om å ikke lykkes, om å være flyktning, om å ønske seg kjæreste, om å treffe vokalisten i favorittbandet sitt. Jeg fikk høre vokalisten anbefale å lese Garborgs Haugtussa. Det vil jeg gjøre (den bor i bokhylla mi), kjenne rytmen inni meg. Jeg kjenner meg som et skrivende, mottakelig, kulturelt og skapende menneske gjennom denne boka. Ja, i grunn mer levende. Og det er det eneste rette for meg akkurat i dag. Hva morgendagen bringer, vet jeg ikke, men her og nå – ja livet er her, her og nå. Kanskje er det nok. Terningkast 6.
aspergerinformator.com 