Så sitter jeg her og glor, gror. Jeg er litt glad, for jeg har lest en diktsamling. En diktsamling som blomstrer i betong. Jeg fikk bokhilsen av Gro Dahle i november, og i pakken var den nye diktsamlingen hennes, den hun også leste høyt fra på Brageprisutdelingen. Elskede grøftekant (Cappelen Damm 2022) er en diktsamling om kommunen.
Hva er kommunen? Jeg husker jeg hørte på Anne-Cath. Vestly sin fortelling der lillebror var det vel, som var så redd for kommunen. Han visste ikke hva kommunen var, og så skulle kommunen bestemme.
Kommuner bestemmer. Vedtar. Styrer. Steller.
Kommuner er fine og. De er der, her, vi våkner. Der, her, vi legger oss. Det spises banankake. Jeg smiler den halvmåne-formede frukten av et treffende dikt der noen ville spise kake, i stedet for å pleie de gamle på eldrehjem. Det kan være mye å gjøre stas på. Et nytt rådhus. En god skole. Omsorg høyt og lavt. Bryllup, begravelse. Alt skjer, i kommunen. Her lever vi. Jeg dør, av latter og vemod. Jeg er en salig blanding, det er så fint med dikt – de kan berøre, røre, hele spekteret.
Vi elsker, vi hater. Vi er hund, vi er katt. Vi krangler med naboen. Forbanner hverandres ugress. Skiller oss med tomtegrenser. Eller vi henter inn posten for hverandre. Alle disse tankene, fikk jeg da jeg leste, selv om Gro hadde andre bilder – og selvsagt flere enn jeg dytter inn i et lite, riktignok veldig lykkelig, blogginnlegg. Og det er det som er så fint med Gro Dahle. Hun ikke bare skriver slik at jeg forstår noe rundt meg, hun åpner også øynene mine enda mer. Jeg ser fra alle kanter.
Jeg smiler, tar på meg en hatt. Skrivehatten. Har den tre kanter? Syv? Kan de være armer, med lys på, en sjuarmet elektrisk lysestake vi kan sette på kommunehus, instutisjoner? Jeg går ut på trappa, ser på gatelyset som skrur seg på tidligere og tidligere for hver kveld nå. Det er den mørkeste tiden nå. Kommunen setter lys på den. Dahle fikk meg til å sette pris på det, akkurat nå.
Fenomenal femmer, tenker jeg. Jeg vil notere meg den her, kan bruke i sakspapirer, være en god søknad på et saksbehandlerkontor? Kanskje. I dikt er det rom for de merkeligste drømmer, og en hel del er helt virkelig – sånn det er å leve – og ganske storartet.
aspergerinformator.com 