Inni meg, kan jeg være ganske myk. Og myke mennesker, kan gå i stykker, i alle fall litt. Knuse. Jeg er skjør som glass og jeg skjærer meg på skårene. Da er det lurt: å pakke seg litt inn. Jeg kler på meg selvtillit, som om det var bobleplast og silkepapir. Det kan være antrekk jeg føler meg vel i. Som får meg til å skinne litt på overflaten. Det betyr ikke at jeg er overflatisk, men at jeg prøver å overleve og å stå i meg selv.
Den myke delen av meg, har det godt når noen varmer sjelen min, som sauer i flokk, eller mamma-sauen som beskytter. Min kan strikke. Det er mye kjærlighet i maskene. Jeg tror det kommer noen under juletreet. Kulene jeg har brukt som illustrasjon her, var til salgs på julemarkedet 19. november ved Folkets hus i Ski.
Jeg var der ikke lenge. Jeg kom til kort. Jeg hadde smerter i ryggen min. Jeg hadde kaos i følelsene. Jeg tåler så lite, når jeg er enda mer syk enn mine vanlige ting. Men man kan ikke slutte helt å leve, og jeg vil dele. Av liv og hverdag, og jeg er jo opptatt av julen. Så jeg tok en titt der, og tok bilde av noe mykt. Jeg liker forresten veldig godt ordet mjukt, som jeg har begynt å bruke etter å ha studert på nynorsk. Det blir enda mykere, og nynorsken er et teppe som gjør meg trygg. Jeg skaper, når jeg får på meg språkdrakten. Da kan jeg ha det ekstra godt, litt deilig isolert, er det lysegrønt silkepapir?
aspergerinformator.com 