Jeg har lest Mona Høvring igjen, denne gangen en liten roman som heter Noe som hjelper (Forlaget Oktober 2004).
Noe som hjelper, hjalp meg litt. Altså, bøkene til Høvring har en slags smittende, skapende effekt på meg. Jeg plukker opp ord, som strandnelliken hun skrev frem i begynnelsen av boka. Jeg plukker opp, og jeg vokser. Både i språk og hjerte.
Høvring sin bok rommer en ung jente, som liksom våkner til seksualitet. Likevel er det også en bok om veldig mye mer enn kropp og sex. Jeg ser følelsene, og kjenner følelsene. Føler!
Laura opplever død. Moren dør før hun har lært å svømme. Laura lærer å svømme av morgen, i en drøm. Laura går i badebasseng med venninnen og moren hennes. De svømmer om morgenene. Venninnas mor, såper inn kroppen hennes, en dag de er alene i dusjen.
Laura treffer mennsker. Kvinner, menn. Laura elsker og unngår. Laura står i speilet. Blodet spruter. Har Laura dratt?
Er det forsoning, er det undergang. Jeg dupper hodet opp og ned i vannkanten, kjenner sol og vind, svømmer mellom permene i hodet nå etterpå. Nå vil jeg sitte med min flytende skrift, skrible avsted.
Underfundig, fin, overraskende. Jeg håper jeg kan få stå, i dette, litt til.
aspergerinformator.com 