Jeg gikk på videregående. Jeg var ganske usikker på meg selv. Jeg hadde noen nye venner. Jeg er ikke helt sikker på om det var mine venner, eller om vi bare var liksom-venner fordi vi gikk i samme klasse. Jeg ønsket meg venner. Jeg ville høre til.
Jeg gjorde som best jeg kunne. Jeg hadde mine morsomheter. Jeg lo min latter, smilte min sol. Jeg strålte selv om jeg frøs, jeg lo selv om jeg var usikker. Jeg lot meg skremme når de skremte meg. Jeg skvatt på stolen! Det syns de var gøy. Var dette rollen min?
Det gikk mot jul. Vi venninnene gav hverandre julegaver. To jenter gikk sammen om å kjøpe gave til meg. De tullet og tøyset om hva de hadde funnet på. Alle visste at jeg var mer flau enn andre rundt sex og sånn. Jeg hadde ikke lært meg den type «ting». Da det gikk mot julaften, var jeg skikkelig engstelig for hva som lå i presangen min. Ja, hvem vet? Jeg tror de hadde tullet en del rundt det å åpne med foreldrene sine på julekvelden. Det skulle jeg. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg satt på rommet mitt, for meg selv. Jeg var stort sett for meg selv på fritiden, hvis jeg ikke var på øvelse i skolekorpset. Jeg var mest hjemme med leksene mine, også hadde jeg det fint med familien min, hjemme, trygg, trygg trygg.
Men jeg satt nå der, med venninnegaver utenfra hjemme hos oss, under mitt miniatyrjuletre. Jeg tenkte, jeg får åpne den såvidt, forsikre meg om cirka hva det er å forvente på julaften, i tilfelle den ikke bør åpnes sammen med noen. Hvem vet? Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg løsnet teipen i den ene enden. Det var noe grått, mykt og loddent.
Det var pulsvanter, til meg som frøs så mye men måtte skrive på tastaturet på skolen og trengte fingertuppene fri.
Det var en pakke med masse omsorg og omtanke!
Ungdommer er kanskje egentlig snille. Jeg lukket pakken varsomt og åpnet den veldig glad på selveste julekvelden, sammen med Mamma, pappa og storebroren min. Og en vofs, som logret like glad som meg.
aspergerinformator.com 