Finne frem

Jeg har lest Ingen går seg vill i Cape Town (1987) av Zoë Wicomb (Solum Bokvennen 2022, lesereksemplar.)

Det er forfatterens debut-roman, og den er fortalt litt annerledes enn mange andre romaner. Boka er er bygget opp med selvstendige historier, nesten som noveller, som utgjør en roman! Og hvilken roman: Det er bare historier. Det er bare liv. Derfor liker jeg boka.

Litt om handling og tematikk: Forfatteren er Sør-Afrikansk og skotsk, har bodd i Storbritannia siden 1970-tallet, og historiene er delvis selvbiografiske. De vever sammen en historie om en ung kvinnes liv under apartheid. Personen i romanen, heter Frieda Shenton. Hun er farget, hun er overvektig, hun har krøllet hår – som hun retter ut. Hun er oppdratt til å snakke engelsk, etterligne hvite briter, oppføre seg «dannet.» Hun får en bra utdannelse i Cape Town og bor ti år i England før hun vender «hjem igjen».

Tekstene er om å finne seg selv, de er om å finne sin plass i verden. Jeg ønsker at Frieda skal høre til mens jeg leser, jeg vil bekrefte at jeg leser, ser, hører. Ja, for skildringene er så levende at jeg både ser og hører, hører til? Boka er om identitet og selvrespekt, sammen med rasisme.

Jeg fikk et innblikk i hvordan rasismen også er blant sine egne – altså det at en familie som selv tilhørere en kultur ser ned på den og vil være en annen, og derfor snakker engelsk osv. Jeg fikk en slags guide inn i kulturer jeg ikke kjenner, byer og landskap – sosiale og geologiske – jeg aldri har sett. Jeg var turist, men inkludert – forfatteren skriver på en måte som gjør at jeg kommer nær.

Et spennende stykke av et liv, servert på en måte som engasjerer. Kanskje fordi det både er det helt hverdagslige, som likevel viser meg noe som på et vis er annerledes og treffer meg midt i hjertet. Mulig fremmedfrykt blir overdøvet av fremmedrespekt hos meg. Med en sterk femmer takker jeg for leseopplevelsen og tenker meg å lese mer av Wicomb. Hun ble i 2013 tildelt den første Windham – Campbell litteraturprisen for skjønnlitteraturen sin.