Nå i midten av desember fikk jeg Utland av Aasne Linnestå, som er hennes første roman (Aschehoug 2006). Det var gøy å bli kjent med litteraturen fra starten, få et historisk perspektiv på forfatterskapet, og danne meg nyere historie i hodet.
For boka er om noe fra historien, romanen vever sammen morfars minner fra Tungtvannsaksjonen under andre verdenskrig med «vår tids» gisselaksjon i Dubrovkateateret (Moskva).
Morfaren er på sykehus og pleiehjem det meste av romanen, vi følger alderdom og sykdomsforløp. Samtidig er han interessert i Heges historie, hvordan det var å være student i Oslo. De to holder til i Telemark, hjemstedet hennes, nå. Men hun passet ikke inn i studiemiljøet. Det blir slutt med kjæresten, og magen vokser. Hege er gravid men Halvard vil ikke bli far. Hege tar ikke abort, ikke denne gangen.
Det er vonde minner, gode historier, tråder av liv som både ryker, hekles sammen og rakner, og stoppes som hullet i en sokk. Morfar har enda en historie, om et barn. Om en kjæreste, jøde, fra krigen. Noe før mormor.
Romanen får meg til å huske: Det har noe å si, valgene våre om kjærlighet. Og det sier noe om meg, om jeg holder fast eller trekker meg bort.
Jeg leser og leser, da forstår jeg mennesker og liv. Ulevde og levde. Jeg er varm om hjertet når jeg lukker boka, selv om slett ikke alt «ordner seg», ikke for Hege som jeg ble godt kjent med gjennom boka. Hun ble så tydelig at jeg ofte tenkte at jeg leste i jeg-person, men hun står i tredje. Valget Hege gjør om å være mye sammen me morfar den siste tiden, og også å velge seg barnet selv om det kan bli en vanskelig, ensom kamp, viser meg et menneske som vil. For seg selv og for andre, livet som er, historiene det bærer på. Romanen inneholder svært presise bilder, som gjør at alt virker troverdig og virkelig på meg. At jeg får vite mindre detaljer som at puddelen utenfor er hvit, gjør at alt liksom henger på greip i et større bildet. Det er ekte. Det som lever inni oss, får fylle en ytre ramme.
Jeg tror jeg vil boka oppimot 5 på terningen. Interessant og relevant, også nå. Jeg lener meg tilbake, boka får synke litt inn. Blande seg over meg i julefred. Jeg velger familien min, nå er det straks julaften og jeg vil rope: Jeg er glad i dere! Jeg pakker med meg en bok, så jeg har noe å lese også på julaften. Kanskje er det og noen under treet?
aspergerinformator.com 