Hipp hurra, det er faktisk hurra i dag. Jeg hadde ei venninne i barndommen, som hadde bursdagen sin i dag. Hun likte ikke så godt å ha bursdag så nærme jul tror jeg, men jeg har nok kanskje på grunn av juletiden husket akkurat hennes fødselsdag ekstra godt. Men, det er mange år siden vi har hatt kontakt, jeg tror sist jeg så henne var da jeg kanskje var rundt 17 år? Jeg er usikker. Uansett, jeg tenner et bursdagslys for henne i dag.
Jeg tenner også et lys for en institusjon, en hederlig Resturant. Ja, her tok autokorrekt og skrev stor R og jeg lar den stå. For det passet ganske godt, jeg skriver nemlig om Theatercaféen som ifølge wikipedia ble etablert/åpnet 22. desember år 1900. De er altså 1022 å i dag? (Innlegget fortsetter under bildet).
Theatercaféen er å finne i Stortingsgaten i Oslo sentrum, vis-à-vis Nationaltheatret som åpnet i 1989, og rommer opptil ca. 240 gjester. Og selv om jeg ikke har vært på stedet selv, har jeg mange tanker rundt det tradisjonsrike stedet. Og i fantasien min, lager jeg meg en storslått scene.
Noen ganger ser jeg for meg at jeg sitter der inne, det kan jeg ha tenkt på når jeg går forbi, og at jeg liksom overrasker alle i restauranten med å være «fin nok» til å kunne spise der inne.
Andre ganger, leker jeg meg med mindre vellykkede scener, mer en tragedie, der jeg for eksempel velter en karfaell eller bruker dekketøyet som flyvende tallerkner. Det kan bli krim og blodbad.
Men det er med all ydmykhet jeg lager disse historiene i hodet, tatt ut av det akseptable. Jeg bare spiller på det fine som et teater kan by på. Altså alle slags sinnstemninger og hendelser. Men stykket mitt, det skal ende godt.
Så jeg blir stående utenfor vinduet. Jeg myser etter stjernene, glatter på den hvite duken, liksom dekker bordet og nikker til blomsterhoder.
Jeg er andektig, i jugendstil. Gratulerer med dagen!
aspergerinformator.com 