Historieriket

Jeg har lest en vakker liten roman av Gaute Heivoll – Dine ord (Tiden Norsk Forlag 2022, boka er fått som lesereksemplar fra forlaget).

Jeg fikk opp øynene opp da jeg leste omtalen av boka, teksten som er trynet bakpå omslaget, om en blind forfatter. Han har skrevet tolv bøker, alle er det kona hans Terese som har lyttet til og skrevet ned. Denne gangen, flytter han seg til en gård og leier inn en ung kvinne som skal gjøre skrivearbeidet. Hun lytter, hun finner – egne smertepunkt. Historiene griper inn i hverandre, alle har en historie – ikke bare forfattere. Hun begynner plutselig å fortelle noe hun ikke før har sagt. Sammen famler de rundt, han i mørke rom – han kan bare kjenne sola, ikke se den – hun i indre liv som kommer ut.

Jeg tenker litt på, hvor sårbar man blir når man åpner seg. Og hvordan forhold kan endre karakter. Dette er et kammerdrama, som jeg får lyst til å snakke høyt om. Men jeg vil jo ikke ødelegge leseopplevelsen for andre, før de har fått oppleve romanen selv. Så kan vi snakke sammen dele våre historier rundt det umulige.

Språket er langsomt og vakkert, og litt mer hastig i partiene der forfatteren dikterer fram romanen sin. De små nyansene gjør det lett å følge, og lett å oppleve de ulike «scenene». Jeg har lyst til å klappe, gi applaus, samtidig som jeg vil sitte musestille i båten, vi må ikke forlise, eller gå opp i røyk.

Terningkast fem pluss.