bokanmeldse

Skrevet i blått

Jeg har lest Gunnhild Halkes roman Allis sønn fra 1935 i ny utgivelse (Aschehoug 2020). Jeg tror det var i Tordis Ørjasæter sin vi er ikke alene om annerledes-barna i litteraturen jeg ble oppmerksom på boka, og kjøpte den ganske raskt. Det ble den første boka jeg har lest i 2023, og det må jeg si ble en gripende, skjellsettende start på det nye året.

Allis bor i et fattig fiskevær på trøndelagskysten med sønnen Elling, som viser seg å skille seg ut fra de andre på øya. Hun bor hos svigerforeldrene mens mannen er ute på fiske, og den kreative kunstspiren av en pjokk ryster både hans besteforeldre og lokalsamfunnet. Han blir ikke losjert på skolen inne på innlandet som de andre barna, for Allis mener han trenger å bli passet godt på. Hun ror han fram og tilbake hver dag – og noen ganger nekter hun skolegang, til reaksjon fra selveste lensmann.

På skolen er det en lærer som liker Elling, ser noe i han. Han gir Elling en blå skrivebok. Den passer Elling godt på, og han skriver de utroligste ting i den lille boka. Men dette han dikter og snakker om for de andre skolebarna, skaper reaksjoner. Allis syns han driver med tullskap.

Lokalsamfunnet mener Allis ikke klarer å oppdra gutten. Hva er det med henne? Sympatien til meg som leser, ligger to steder. Noen ganger hos den stakkars gutten som ingen forstår, andre ganger hos hans arme mor som ikke vet sin arme råd.

En dag Allis er sint og opprørt over Elling, brenner hun den lille, blå og av han høyt elskede skrivebok, der alle de fine og magiske ordene bord. Også lensmannens, som han drømmer om å bo hos. Det får fatale konsekvenser.

Boka viser hvilken sorg mennesker kan stå i i hverdagen, så mange kamper, så mye mislighold og dømmelse fra mennesker som ikke vet. Den viser også hvordan det kan være når man griper inn, kanskje i beste velmenende, hvilken katastrofe det kan være hos den som opplever seg overmannet.

Dette er en bok der ingen vinner, slik jeg føler det. Det er livets verste kamper, og likevel sitter vi igjen med et blått tungsinn. Jeg håper vi kan huske på å la barn som er annerledes også få bruke evnene sine, og heller hjelpe til i det umulige i stedet for å bare legge bånd på det som faktisk kan være en bærekraftig vei – bare annerledes. Utfallet i denne romanen er dypt tragisk og farlig. Og jeg klarer ikke la være å føle dypeste sorg for Allis også, enda man kanskje aller først kjente empatien med Elling. Det er altså en bok som evner å ikke framstille bare ett offer, og makter å belyse et relevant samfunnsproblem med personlige tragedier. De finnes, og disse menneskene vil jeg ta vare på – til evig tid. Romanen er relevant i dag, opp mot sekseren på terningen for meg. Når jeg legger meg, vil jeg huske å ta noen kreative notat i skriveboken min. Det er godt å ha en bok å få lov å være kreativ i.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s