Jeg har aldri vært superflink til å tegne. Men jeg har likt det godt i perioder. Periodevis har tegning gitt meg rom til å utfolde meg og uttrykke meg også uten ord.
Da jeg var barn, syns jeg det var fryktelig vanskelig å tegne på skolen med lærere som kanskje gikk rundt pultene våre og så på. Jeg mistet all min kreativitet, stivnet til.
De gangene i oppveksten jeg følte jeg mestret å tegne, var da jeg tegnet etter litt systematikk. Jeg lærte en måte å tegne dachs-hunder på med hatt, en trekant på toppen av hodet. Da ble de veldig enkle å gjennomføre, og jeg kjente magi og mestring. Jeg lærte meg å tegne hunder og harer ved hjelp av sirkler, satt sammen i et bestemt mønster. Jeg tror også det ble noen bamser til, på den måten.
Jeg tegnet en periode en del også slike stilleben med skyggelegging. Jeg likte å få til korrekte skygger. Jeg satt med bøker med tegning av av firkanter framfor meg, der jeg så hvordan kassen kunne kaste en skygge, og jeg tegnet det omkring meg – for eksempel en liten skål, kanskje i keramikk av en kunstner jeg så litt opp til.
Senere, som pasient på sykehus, tegnet jeg for meg selv. Jeg lærte nærmest å uttrykke meg med mine streker. Jeg fikk også en periode bruke tegningene mine i terapi med psykolog. Vi hadde gode timer der vi kunne snakke om løst og fast, utifra et konkret utgangspunkt. Da ble på en måte tegningene systemet på timen. Vi startet med å se på den, og så snakke utifra det vi sammen så. Dette ble en kreativ og konkret dynamikk for meg, som gav meg oversikt og systematikk samtidig som rom for det kaoset som jeg også kjenner, inni meg. Jeg ble sett og jeg ble forsøkt forstått – jeg ble snakket med, inkludert og lyttet til. Jeg var meg, i flere former.
aspergerinformator.com 