Jeg er glad i å lese (ja det har du nok lest, og skjønt, uten de seks ordene i repeat her nå). Det å lese gir meg en plass i verden. Jeg får flytte helt inn, i andre menneskers hjem, tanker, liv, kjærlighetsforhold, relasjoner. De bor i min bokhylle. Og her har jeg enda plass! Også i hjertet mitt. Noen forfattere, har ekstra rom i hjertet mitt. De leier både kriker og kroker. Jeg er også så heldig at noen få også er mine venner. Mest på nett, men de finnes der – virkelig. Vi kan kommunisere og en gang i blant møtes noen av oss også. Nå på søndag, får jeg høre på Synne Sun Løes i Litteraturhuset – på saklig søndag der, Hun er min venn og hun skal snakke om adopsjon, identitet og annerledeshet som er sentralt i den nye boka hennes, som jeg har fått og lest. Jeg har ikke tid til å la boka synke mer inn før jeg skriver dette innlegget: Jeg vil så gjerne fortelle om opplevelsen min, med å lese, og være et slags svarbrev i meg selv. Helt åpent.
Ingen kan spytte på et smilende ansikt Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst av Synne Sun Løes (Cappelen Damm 2023) er en samling personlige og undersøkende essay. Forfatteren belyser temaer som fremmedfrykt, annerledeshet, psykologiske emner – veldig forenklet kan jeg nesten si: Det å være menneske, på sin egen måte. Hun er ikke bastant, hun har fornemmelser. Hun våger å formidle, uten å hogge i stein. Likevel, er det kraftfullt! Det er ærlig, sårbart og rått. Hun forteller om hevnlyst. Hun forteller om å være en sint hunnbjørn. Hun er oppriktig. Hun forsoner. Hun er levende. Og jeg lever meg med.
Løes er adoptert og tar utgangspunkt i sine egne erfaringer som «annerledesbarn». Men hvem er Synne? En dame som hater julaften. En kvinne som har lært å drikke kaffe selv om hun ikke likte det på første forsøk. Et menneske som gir folk en sjanse, våger å ta del selv og får erfaringer hun ikke ville gått glipp av. Det at hun viser oss et helt menneske føler jeg gir oss et menneske flere kan kjenne seg igjen i og ønske å kommunisere med – helt uavhengig av hva slags innhold av melanin vi har i kroppen eller hvem som er foreldrene våre, hvem vi stemmer på og hvem vi elsker. Og det – det gir håp. For samfunnet nå og for framtiden, på begge sider av jorda. Jeg håper mange vil lese og lære om flere mennesker enn seg selv og sin «vanligste» omgangskrets, kanskje.
Spesielt gikk to kapitler veldig inn på meg. Det var Lille mamma og Annerledeshet som merkevare. De traff meg, på hver sin måte. Jeg ble vis på en måte som jeg setter pris på. Jeg ble klok i hjertet, om man kan si det sånn. Altså, hun evner å skrive balansert og forståelig og saklig slik at det blir allmenngyldig, og samtidig så nært at ja – det allmennmenneskelige klinger i hjertet. Hjertet mitt slår litt bedre, litt roligere, mer taktfast. For, vi hører til, alle sammen, det gir boka meg en sterk fornemmelse av. Jeg oppdaget også at selv om Løes sin historie er helt annerledes enn min egen – hennes bakgrunn kontra mitt opphav – så er det mye som er til å kjenne seg helt igjen i. Det er menneskelig!
Jeg ble mer bevisst på det å være annerledes og på å være en av alle. I mindretall eller flertall, marginal eller maksimal. Uansett, vi er bare oss. Vi mennesker, og kanskje er det godt nok. Å bare være. Jeg lukker boka og tenker: jeg trenger ikke bli noe mer akkurat i kveld, fredag 3. mars 2023. Jeg trenger bare å være et åpent brev, fra et skrivende vesen. Som får svar, med eller uten ord, fra den som måtte finne ordene mine, dine… Her er vi.
Som i de mer skjønnlitterære bøkene til forfatteren, er de språklige bildene til Løes konsise, gode, lyriske, rike og presise. Jeg bet meg for eksempel merke i – fra skildringen av et brev hun leser som hun skrev i ungdommen – at bokstavene var som: «… nybakte skillingsboller på rad og rekke på linjene.» Mine bokstaver har jeg mer tenkt på som insekter kanskje. Dette rike bildet metter det jeg søker av mer innlevelse i boka enn jeg til vanlig finner i nyhetsartikler, det de rommer og kan by på. Løes leverer historien om sine to bakgrunner, to liv her mellom to permer. Hun skriver historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr, men bare er livet.
Takk for boka som jeg kommer til å bære i bakhodet som den kuleste lua, en moteriktig caps, på både gode dager og de mer krevende. Terningkast 6, selv om det er en karakter jeg sjelden setter på en bok i sakprosasjangeren. Jeg føler vel mest jeg ikke har kunnskapen til å vurdere «fag» og «sak». Men noen ganger får alt en sånn gjenklang, at det kjennes rett. Trass alt: rett fra hjertet, og opp i det klareste hodet. Jeg slår et slag for å lese denne samfunnsrelevant boka med flere aspekt og synsvinkler. Samtidig blir jeg mer lysten på å søke og finne mer litteratur rundt tematikker jeg finner i boka, fra andre skrivestemmer. Jeg har plass til mangfold nå.
aspergerinformator.com 