Jeg får av og til så fine ord i hodet. Det er som magi. Hvor kommer de fra? Ordene kommer fra verden. Verden vår, og menneskene og dyrene som lever i den. Og hendene som former, trykker ut og skriver om verden, menneskene, deg, meg, oss.
Jeg fikk mens jeg leste i Morgenstjernen av Knausgård dette med eventyr i tankene. Det var en grevling i stua, og disse dyrene som en av hovedkarakterene opplevde liksom var fra eventyrenes verden kontra de «vanlige gårds-dyrene» og hund og katt sikkert. Og jeg tenkte, en del barn ønsker seg hund eller katt til jul, og fra voksenes øyne kan det noen ganger virke som en eventyrlig drøm de ikke helt forstår ansvaret i, eller at det kanskje for dem ikke er mulig å få av julenissen. Så tenkte jeg, hva om jeg som voksen kan ha samme type drøm – men da ønske meg noe som virkelig er tatt ut av eventyret?
Jeg kunne ønske meg: bjørnen som sover fra barnesangen, og bjørnen som får halen sin kort via reven, og reven som frir til reveenka og alle frosker som er prinser. Kyss meg tilbake til alle barndommens historier, drømmer og mysterier. Den fantastiske uvirkeligheten som egentlig også er en del av virkeligheten. For vi mennesker tenker, fantaserer og lager historier. Så mangfoldige, så rike, utfra kanskje det fattige og likevel det mest verdifulle – fra oss selv.
Noen dager er det ekstra godt å bare tenke litt på sånne hverdagslige mirakler laget i egne eller andres hoder. Illustrert med bokstaver eller tegninger, eller bare bilder i et kreativt sinn. Rundt halsen i dag: En rosa edelsten. I hodet: En rosa rev.
aspergerinformator.com 