Toppen av realitet

Livet er opp og ned. Til bursdagen min for litt over et år siden, fikk jeg en diktbok av venninna mi som hun selv også hadde. Den ville hun jeg skulle få oppleve. Det tok litt tid, før jeg satte meg ordentlig ned med dem. Nå satt jeg godt, og reflekterte og smilte og fikk vondt om hverandre. Det er en bok som treffer, presist, hardt og med humor og lys. I det mørke, og i det lyse. Som også finnes.

Fra helt på bunn til helt på topp av Anna Rebecca Skott (Lyrikkforlaget 2020) er en diktsamling med korte dikt, på lengde med mange av de som vi kjenner fra formen som ofte er å finne på poesiprofiler på Instagram, og som når folket direkte. Diktene handler om et vanskelig liv men også mye om å likevel finne seg selv, velge seg selv, våge å gå ut av dårlig kjærlighet og stå her. I livet. I dag. Og ligge i hendene mine, som en bok, som ord. Å leve videre med. For deg, for meg. Innlegget fortsetter under bildet, som viser coveret og ett av diktene som bor inni.

Boka er forfatterens debut og en livshistorie fortalt i mikrolitteratur. Hun deler av det vanskelige og kaotiske hverdagen. Hun er født i 1993, oppvokst i en liten bygd utenfor Uppsala (Sverige) og kom flyttende til Norge i 2015 der hun da boka kom ut studerte Nordisk språk, litteratur og retorikk ved Universitetet i Oslo.

Fra bakpå boka:
«Et barn som løper uredd rundt, møter mørket og blir til en ungdom som straffer seg selv. Hun blir voksen og vil ikke annet enn å dø – hun blir fengslet av kjærligheten og får ikke puste. Er det mulig å reise seg, ta tilbake makten som mørket tok, og tenke: «Nå skal jeg leve» etter så mange år?»

Boka var noen ganger vond å lese. Likevel kjentes det godt. Å møte realitetene hennes uten filter. Noe kunne jeg selv kjenne igjen, og det gjorde denne gangen det nesten litt for sterkt for meg å lese. Formidlingen er god, presis og ren. Det er ingenting overflødig, men også derfor kan den føles intens. Som slag på slag. Jeg vil blåse på sårene som oppstår. Slukke forfatterens sorger. Heldigvis kjenner jeg, med boka i hendene, at det er grunn til å leve. Også for henne. Hun fikser. Jeg leser gjerne videre, i livet hennes. I mitt. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg kunne kanskje ønske meg mer språklige bilder. Men de harde, nakne ordene funker så klart veldig godt på sin måte, i sin form. Jeg gir boka mellom fire og fem, grunnen til ikke enda høyere er nok bare ubehaget jeg selv kjenner. Inni meg. Men det kan jeg ha godt av – å føle at mennesker kan ha vondt, og at jeg bør se det – så har jeg mulighet, til å spørre en ekstra gang: Hvordan er det med deg, er det noe jeg kan gjøre – for deg, kanskje med meg?