Identitet kan være vanskelig for meg. Det å føle meg som meg. Vite hvem jeg er. Hvem er jeg? Noen ganger når jeg skriver for for eksempel et litteraturtidsskrift, diktene mine, skal jeg presentere meg på noen linjer. Det kjennes vanskeligere enn å skrive poesien min!
Jeg vet at flere på autismespekteret strever litt med identitet. Kanskje har det at det sosiale av og til kan ha vært trøblete og at man har følt seg annerledes og litt utenfor fellesskapet kanskje gjort at man også blir usikker på hvem man selv er.
Hvem er jeg? Jeg tror jeg har fått det bedre i meg selv i denne tiden som jeg har uttrykt med littelaturmessig mer på nynorsk. Jeg har fått to språk, to versjoner av meg. Eg er god nok.
(Innlegget fortsetter under «mål»-bilde.)
Med EG blir jeg til både en eldre og en nyere utgave av meg selv. Jeg går til historien til nynorsken med Ivar Aasens innsamling, og jeg tar det hele til mitt. Og så, blir jeg ny. Eg ser på meg selv som en del av samfunnet, med et mål på skriften min som som er i mindretallet når det gjelder valget av de to skriftmålene vi har. Og likevel føler jeg meg mer som 1-er for meg selv enn jeg gjorde når jeg prøvde være jeg og en del av den skriftformen som er mest i bruk her på Østlandet, hvor jeg kommer fra og har mine røtter.
Identiteten min føles sannere, sterkere. Poesistemmen min har fått ny grobunn. Jeg spirer. Grønt, vilt. Er jeg bønnestengel og vil Jack bli fornøyd?
aspergerinformator.com 