Stridskunst

Jeg har sansen for god litteratur, både samtidslitteratur og klassikere. Nå har jeg opplevd skrivekunst fra et noe strevsomt liv, av August Strindberg, hva sjelen angår (slik jeg opplever boka). Jeg har for første gang lest noe av den svenske forfatteren som også var maler og dramatiker og levde fra 1849 til 1912.

Jeg leser på Wikipedia at han var en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Det føler jeg at jeg kan ane noe av gjennom mitt lille litterære dykk. Jeg har lest Inferno (1897, Bokvennen forlag 2000) som er hans selvbiografiske roman fra år i Paris.

Livet var ingen spøk. Likevel, mye stod på spill, djevelsk spill? Strindberg skriver om beskjeder fra demoner, om galskap, om alvor. Livet er ingen spøk, likevel – det spøker her. Han ber oss, på slutten av boka, om ikke å lese boka som en roman men som en dagbok. I denne dagboka opplever jeg sterkt at det handler nettopp om Strindberg og hans indre mer enn om alle menneskene rundt, hans relasjoner. Utgangspunktet for tiden boka skrives i er når han lever isolert fra kone, barn og venner. Han står ved skillet mellom han og kona. Det er skilsmisse krydret med kjærlighetsbrev og hat om hverandre.

Likevel ser jeg ikke kona for meg i denne boka men han som skriver dagboka. Det er Strindberg som trer fram, både i det gode og det vonde, i hele spekteret et menneske kan være. Og egentlig lenger enn det som et menneske pleier å gå i sitt eget, langt inn i sjelen, over i det hinsidige.

Jeg liker det. Det er godt å få absorbere og tolke lidelsene gjennom klare tekster, stor forvirring og et vel av tanker og følelser. Det er interessant å lese lignelser fra Bibelen. Jeg får også andre slags tanker om døden og helvete. «Helvete er løs» er tittelen på et av kapitlene i boka. Jeg fikk en assosiasjon i meg med en gang: helvete er løs og Strindberg er i bånd. Det ble som om det er en hund som går tur med Stringdberg og aldri omvendt som er det vanlige å tenke i vårt ordforråd, vår verden.

Jeg blir med på Strindbergs vandringer i Paris. Jeg blir med på å ikke få sove om natten, kreve å bytte rom, flykte fra djevelen og fra døden. Jeg blir med det levende av også det dystre i denne selvbiografiske boka. Hva som reelt er dagbok og hva som kan være litterære grep og oppdikting, kan jeg ikke spørre Strindberg om i dag – naturlig nok. Tiden lager skiller, ja døden skiller oss ad. Heldigvis består litteraturen. Denne boka står seg i dag.

Jeg måtte konsentrere meg litt ekstra i en del tankesprang og referanser med Job i Bibelen for eksempel, og ikke alle begrep i boka kjenner jeg selv. Men jeg slo meg til ro med å bare nyte Strindbergs nedtegninger av verden. Fortiden ser meg. Jeg setter fem øyne på terningen.