Jeg har lest Bisettelsen av Lars Saabye Christensen (Cappelen Damm 2008), avslutningen på trilogien om Kim Karlsen og kameratene fra Oslo som startet med Beatles (1984) og fortsatte med Bly (1990).
Det er en slags allvitende forteller, nesten en Gud, som forteller om en mann med hukommelsestap. Det er Kim Karlsen. Det er en real, mer reell black-out. Dette er bisettelsen.
For meg, var den siste boka en dobbelt og splittet leseopplelse – på godt og vondt. Jeg opplevde boka fram til omtrent side to hundre vanskelig å leve meg inn i, mens de siste drøye to hundre sidene, virkelig nøt jeg å lese.
Derfra levde nemlig menneskene i meg, gjennom poetiske, treffsikre ord. Jeg fikk bilder i hodet og verdifulle samtaler, observasjoner, erindringer. Brokkene synges fram, hvisker oss i ørene som dyktige fugler forteller. Finnes kanskje også turtelduer, ekte kjærlighet som lever videre i hukommelsene våre?
Romanen skøt altså fart, traff gullfuglen, appellerte og satte seg som gull-spiker i kista. Dette er en skatt av menneske-portretter og levde liv, akkompagnert med treffsikre låttitler.
Fordi starten ikke fungerte for meg, var jeg nok lenge på en tre-er som brått ble en sterk femmer. Jeg lander derfor fire øyne på terningen denne gangen. Jeg vil nevne at jeg er veldig glad for at jeg er utholdende og ikke gir meg ved litt motstand, for hadde jeg lukket boka etter drøyt hundre sider, hadde jeg mistet og gått glipp av et viktig stykke samtidslitteratur – som skriver seg som historie, noen siste kapitler ut av tiden, livet. Ikke gi dere, livet er godt å lese.
aspergerinformator.com 