Da jeg var i Oslo i mai og så oppsetningen av Ronja røverdatter, Ronja Røvardottar, på Det norske teateret, fikk jeg mange ord i hodet. Jeg ble glad og jeg ble tenksom. Stykket var løst på en så god måte, så tro mot historien samtidig som up to date. Grådvergene var laget som gateunger som hadde det vanskelig, fordi de var så sultne, det var derfor de gikk på Ronja sånn som de gjorde. Alt ble forståelig, også det uforståelige, i dagens kontekst.
Det var skildring av strid. Små og store feider. Og jeg lekte med ordene inni meg. Kjente på mine kamper, hva jeg ville røvet for og hva jeg aldri ville blitt frarøvet. De holdt til i borgen, det var en trygg base og samtidig ikke, da den ble delt i to. Og likevel – jeg ser håpet. Etterpå. Med at man finner ut av det og lærer seg å leve sammen. Det er fine tanker jeg håper vi kan ta med oss inn i framtida vår, mens det er både større og mindre kriger i verden vår. Mine tanker går til Ukraina og Russland i dag, i gråsoner og i det klare og adskilte i rett og galt, fred og krig.
Jeg har den siste tiden vært med å pakke førstehjelpssekker (traumesekker) på arbeidsplassen min. De er bestilt av staten som har bestilt av røde kors som har bestilt av Life som har bestilt oss. Og vi har stilt. Det har også gitt meg mye, å være med på å få sendt utstyr avsted til Ukraina. Der de dessverre trengs. Inni meg håper jeg at minst mulig av det svært omfattende utstyret sekken inneholder, blir nødvendig å ta i bruk. Men hvis det trengs, kan innholdet i sekken redde liv. Det er et håp å bære på. I det mest vonde, tragiske, håpløse.
aspergerinformator.com 