Dagene kommer og går. Heldigvis. Det gjør at man kan glede seg over det gode og prøve å legge bak seg det som man kanskje ikke fikk til helt. La være å grave seg ned. Mange med autisme har det med å begynne å gruble litt tror jeg, når noe går skeis. Når vi ikke får til det sosiale, når en samtale ikke funker, når andre misforstår oss eller vi føler at vi kommer til kort. Det er vel ikke så rart, alle vil vel si godt, gjøre seg forstått. I alle folk folk flest, og jeg er folk. Tross alt, ja jeg er ekte.
Jeg beveger meg ofte i engstelige bekymringstanker. Men jeg tror på det å prøve å samle dem litt sammen. Sånn at de ikke får fly fritt vilt. Da kan jeg gripe dem og prøve å begripe.
Ikke alt forstår jeg. Men jeg forstår likevel en del. Utifra å være meg. Og menneskeheten trenger at vi ser med egne øyne. Tør og se verden. Kanskje kan vi da få til gode samtaler. Lage relasjoner.
Jeg prøver ofte i det små. Med enkle setninger og spørsmål som mange syns det er ok å svare på, temaer de fleste kan snakke om. Jeg spør om det dagligdagse, viser min interesse. Spørreordene mine forandrer ikke verden. Eller meg eller den jeg snakker med. Men jeg kan føre en delvis dialog og kanskje føler den jeg snakker med seg inkludert og regnet med.
Jeg trenger også å bli regnet med, selv om jeg av og til trekker meg bort. Kan det bli positive regnskap av sånt?
aspergerinformator.com 