Jeg gjør innimellom ting som er annerledes enn de vanligste hverdagene mine. Eller helgene for den saks skyld, da hverdag og helg har sine faste rytmer hos meg. Jeg kan oppleve fine ting da, men jeg må etterpå justere meg tilbake fordi jeg kan ikke greie å være i det andre, selv om det kan virke som helt enkle ting for andre og også gi meg veldig mye glede.
Det er som om jeg etter å ha opplevd noe fint, lukker ned og isolerer meg og blir mer firkantet igjen. Jeg trenger de faste rammene for å klare å være litt fri. I noen timer kanskje. Eller et sosialt lag, der flere har vært sammen med meg, kanskje gitt meg feedback på noe, skrivingen min da jeg gikk forfattarskulen og vi hadde samlinger?
Da har jeg vært skikkelig heldig og det gjør godt at jeg får til små endringer. Men det kan kjennes litt rart det, at det fine kan jeg bare oppleve så kort for å klare å leve. Det kan virke absurd, andre vil jo ha det mest mulig bra – hele tiden. Nyte livet. Til det fulle. Men da tipper hele meg, og jeg gå til grunne.
Men, det firkantede hodet mitt kan få oppleve glede. På denne måten, tross alt, og jeg får heller da tåle at det blir noen tøffe turn etter å ha hatt det fint. Da kan jeg ha det fint, nemlig. I små porsoner. Tusen takk, det var fint, jeg er snart klar for muligheter igjen, det er mulig.
aspergerinformator.com 