Noen ganger, skvetter jeg litt i min egen hverdag når fortiden kommer inn i leiligheten min. Jeg vet ikke om de rundt meg ser det, eller kan fatte hva som skjer på innsida mi akkurat da.
Det handler om minner av å være pasient på sikkerhetsavdelinger. Det handler om å være pasient som noen alltid vurderer som en mulig fare. Man beregner risiko og lar ikke langtkomne gravide for eksempel, være i nærheten av sånne som meg når vi er på sykehus. Er man skadet eller noe slik at man ikke kan løpe eller forsvare seg, blir man heller ikke satt som kontaktperson for en slik pasient. Det er heller ikke lov med masse «rekvisitter». Innlegget fortsetter under det «løvtynne» bildet.
Det var en vanlig hverdag i leiligheten min. Ved vaktbytte, kom to karer inn, to som jeg kjenner men som ikke har kjent meg i så mange år. Den ene hadde noe i hver hånd. Krykker! Jeg skatt til, dette var jo våpen. Så de ikke det? Samtidig, han hadde jo en skade, tenk om jeg dyttet borti han i redsel uten ord å forklare meg med?
Heldigvis har vi en god relasjon og det er jo trygt hjemme hos meg. Men likevel, jeg kjenner disse tankene skyte mellom øynene mine. Jeg får skrekkscener framfor meg.
Og jeg er helt alene. Det er ingen som vet at dette skjer i meg i sånne situasjoner. Jeg er vant til å være potensielt farlig. At det gjør meg livredd, gjør bare situasjonen enda mer usikker. Samtidig, vet jeg at dette ikke er følelser folk flest kan forstå. De har ikke min historie. Og de ser ikke det jeg vet. Jeg er ikke en åpen bok. Det mer åpenbare, er at jeg er et vevert, mildt menneske som stort sett smiler og takker for hjelpen.
Jeg bygger videre så godt jeg kan på bedre selvfølelse og trygghet i meg selv. Men noen minner bor nok i meg som evige traumer ikke til å komme helt forbi.
aspergerinformator.com 