Jeg henter fram et gammelt sommerminne. Jeg var ferdig i sjetteklasse og skulle på tur med korpset. Landet var Tyskland. Denne sommeren, i alle fall vår uke, badet landet i sol. Vi kokte. Jeg fikk rosa gryteører.
La meg spole litt tilbake. Jeg skulle være så kul, som de andre jentene. På denne tida. Men å være copy-cat er virkelig ikke det samme som å være kul. Det fikk jeg fort forstå, da folka rundt meg begynte å hviske.
Jeg kom inn i skolegården på siste øving før avreise. Vi skulle marsjere i formasjoner. I bilen på veien dit, rett fra frisøren, frydet jeg meg. Over eget speilbilde. Jeg lignet en nydelig dukke.
Da jeg gikk inn, var jeg ikke nydelig. Eller kul. Ikke den smule beundret. Jeg ble hvisket om. I skyggene. Det ble skyggefult, svart i sjelen min. Jeg rødmet kanskje også, jeg vet ikke.
Da vi kom til Tyskland og dagene i solen med marsjering tok til, ble ørene i alle fall skikkelig røde! Jeg hadde alltid hatt hår over ørene mine, jeg hadde ikke tenkt på solkrem på jomfru-huden. Nakken min ble også rødsprengt, jeg var helt kortklipt også bak.
Da sommeren var over, kom en rekke epoker med dårlig selvfølelse bekreftet av andre. Jeg hørte en av de liksom kule gutta, en som slo ut håret kanskje litt vel mye, på et år eldre enn oss (han hadde riktignok kortklipt gutte-frisyre) si at jeg lignet på en gutt.
Jeg har spart. Håret er langt. Jeg er mindre hårsår, likevel. Det er ikke fullt så sårbart å velge en stil nå. Å stå for den. Stå på, for den man er og livet man har. Her er jeg. I dag, sånn omtrent 26 sommere senere.
aspergerinformator.com 
❤️
LikerLiker