Barbie er i vinden om dagen, gjennom Barbie-filmen som mest er for oss voksne. Jeg, jeg står i blåsten. Det innimellom stormer i meg, rundt meg også. Jeg har opplevd noe vanskelig i den uken vi nå legger bak oss. Jeg vet ikke, om jeg helt går videre. Likevel, livet fortsetter. Jeg holder fast i det som er godt og viktig. Nå er det godt!
Jeg opplever fine hverdagsgleder. Jeg gleder meg. Over å kunne skrive og dele det også. På tirsdag (1. august) var jeg på Litteraturhuset i Oslo, og på veien til bilen, for å reise hjem igjen, tok jeg dette bildet. Et rosa, lite bypesspektiv. Midt, med lyset som harmonerte med. Stopp-lyset egentlig. Som sørget for at vi stod trygt på fortauet og ventet til bilene var passert. (Innlegget fortsetter under bildet).
Jeg har et annet rosa godt øyeblikk fra uken også. Etter noe heller strabasiøst og litt traumatisk jeg stod i, prøvde jeg en gave jeg nylig fikk av en person som ser meg, og er med meg, litt i alt. Jeg fikk en rosa bosh skrutrekker, en sånn liten, hendig elektrisk drill, og jeg testet den på en hylle jeg skulle skru ned. Jeg mestret!
Jeg smilte, satte meg ned igjen. Dagen falt litt på plass. Det er ofte detaljer som for meg blir veldig viktig (det er ganske typisk autister generelt å se og/eller henge seg opp i detaljer framfor helheten). Det hadde, ironisk nok, ikke vært en så stor fulltreffer og glede i meg, om den ikke var nettopp rosa – for nå, nå føles den så min, så meg, dette skal jeg fikse. Klart vi kan!
Som kronen på verket på fredag, som nesten kjentes magi etter god mestring på jobb: Da jeg fikk kasser til pakking til flyttingen, var tre av pappeskene rosa. Takk for alt som er.
aspergerinformator.com 