Jeg skriver i dag helt fritt ut fra dette ordet spontanabort, som egentlig handler om noe annet, men likevel blir en slags relevant liknelse for akkurat meg.
Jeg føler kroppen svulme. At jeg er gravid. Er det håp som vokser, som skal vokse og bli til noe?
Barnet i magen er meg. Kan jeg
vokse opp?
Jeg stopper hele utviklingen, skal jeg ikke få se…
dagens lys. Igjen. Lager jeg natt?
Jeg annulerer, nuller meg
ut til triste regnestykker og notater
over alt ikke vil, kan, klarer å være og jeg blir:
til meg, igjen. My only one.
aspergerinformator.com 