Rytter

Du kalte meg rytter, for du trodde jeg var en hestejente. Du tenkte at jeg red på hest, jeg som var så tynn og slank og lett.

Jeg ble så glad inni meg den gangen, liksom lettet der vi satt i samme stue på akuttpsykiatrisk den gangen for snart tjue år siden, delte samme «båt».
Du, kanskje ti år eldre enn meg, men fortsatt en ung mann, på livets høye sjøgang – som så meg, lettere enn jeg
…følte meg. Akkurat så lett jeg minst
trengte å være.

Jeg kaller deg venn i hjertet mitt, løytnants-hjertet. Du hadde så mange ord som ville meg vel, du hadde lyst til at jeg kunne få all slags næring i en tyggegummi så jeg skulle klare meg, også når dette med maten var komplisert, slippe å spise når det var mest umulig. Tenk, så mange tanker på andre siden av sofaen. Fikk vi litt ro da, til Fiskeskjær… Så «ringte klokka ut», du gikk og spiste kveldsmat. Det kan jeg kanskje forestille meg at jeg erindrer.

Jeg smiler og dekker bordet mitt mitt, får det inn med teskje og spiseskje, løfter snart glasset og skåler et takk skal du ha.