Ettersom jeg har levd mye på sykehus, har jeg opplevd en del uvanlige forhold som folk flest ikke har stått i, eller engang tenkt på. Disse har satt seg i meg. Mye mer enn vanskelige ting som jeg har delt med andre og har kunnet forstå i fellesskap – det man snakker om, som alle er opptatt av.
Dette slo meg her om dagen, da vi mintes korona-restriksjoner. Vi tenkte på hvordan samfunnet var noe opp-ned: Som at man ikke kunne klemme hverandre, for eksempel. Dette hadde en årsak-virkning-forklaring som gjaldt alle. Ikke meg som «skitten pasient», eksempelvis uønsket på kjøkkenet på sykehusene. Der var vi det, vi hadde ikke adgang. Det var rent og urent «bord» på en måte, «lovlige» mennesker (ansatte) og mer ulovlige «parasitter» som meg. Bank i bordet, har det også egentlig en forklaring. Men jeg var mer alene om å oppleve og kjenne på dette enn jeg var i restriksjonene der samfunnet var mest lukket ned – for alle.
Det var heller ikke vanskelig at alle vasket seg med sprit inne hos meg – det var jo pandemi! Det var sånn man gjorde, over alt. I butikken. På jobben. I husene våre, når vi kom hjem. For å ikke føre smitte inn, over. Og ut.
Det er enklere og veldig mulig for meg, å komme helt over. Jeg har nesten glemt at jeg ikke kunne ha besøk noen ganger for å beskytte mot virusspredning! Det var annerledes de gangene jeg på sykehus ikke kunne ha besøk fordi jeg var fastspent og det ikke kunne vises fram til folk utenfor en slik setting.
I fellesskap var annerledes. Så annerledes, at det er glemt. Jeg har ikke behov for å snakke om det heller. Det er fint og lett og nesten gode minner med digitale tilpasninger, hilsener og telefoner. Hele samfunnet var glad i hverandre. Ta vare på hverandre, sa vi. Til alle. Ikke bare oss, som ikke greier ta vare på oss selv til vanlig, sånn fullt og helt (les: «normalt»).
Opplevelsene fra å være syk, til skade for seg selv og med derpå mer eller mindre traumatiske restriksjoner og opplevelser, er en annen bås med delvis hengelås på munnen min. Stort sett. Jeg merker – når jeg åpner opp og snakker litt likevel – at de tingene ikke faller helt godt ut, de blir liksom ikke gode for noen å høre om, eller?
Det vi stod i i fellesskap, det kan vi dele på, og sammen se: ting går over, livet vandrer videre. Det blir ikke til status que inni meg. Andre, mer egne, traumer kjennes låst fast. Er jeg fastlåst, håpløs, hjelpeløs? Eller også bare et menneske i dynamikk med andre.
aspergerinformator.com 