På jobben denne uken, har jeg hørt samtaler rundt den nye Barbiefilmen, den som er for voksne. Jeg synes det er interessant, jeg liker fenomenet. Jeg liker at en leke kan reflektere kultur og samfunn. Det er kulturelt relevant, sant.
Da poppet også egne Barbie-fortellinger opp, her inni meg. For eksempel opplevde jeg Barbie gjennom alle tider, på en utstilling i Praha by, oppe ved borgen. Det var for meg en skikkelig stor kunst-, historie- og kulturell begivenhet. Skjellsettende.
Da jeg var barn, var jeg ikke helt på nett med alle de andre kanskje. Jeg strevde jo i det sosiale. Fant ikke helt plassen min. Jeg lekte heller ikke «nok» i barnehagen, for eksempel.
Da jeg innimellom hadde plukket opp eller «lært meg» det som var kult, var det kanskje ikke kult lenger. Likevel ble drømmene mine realisert.
Jeg ønsket meg nemlig barbiehus da jeg var ti år, nesten elleve, og venninnen min var i ferd med å avslutte hele Barbie-leke-karrieren. Jeg hadde funnet et godt og rosa sted å leke og forstå. I rollelek jeg styrte, med dukkene mine.
En tredje fortelling jeg har lyst til å nevne i dag, er sangen til Aqua som var populær omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg elsket den, og forstod ikke det egentlige innholdet. Da mamma fortalte meg at det handlet om Barbie-DUKKEN raste verden min. Hadde jeg misforstått alt? Det jeg følte meg ungdommsaktig og kul med, den låta var plutselig om en barneleke – og jeg ble skikkelig sint. På meg?
Nå liker jeg den igjen. Og jeg liker også det barnet jeg var. Som jeg trengte å være, der jeg kavet rundt på sosial arena. Come on Barbie, let´s have fun!
aspergerinformator.com 