Jeg har i mange år vært en sebra-pike. Jeg har vært glad i diktet der man spør en sebra om man er svart med hvite striper eller hvit med svarte. Jeg lærte nylig litt mer om sebraer. Jeg lærte at de er svarte med hvite striper, for under pelsen har sebraene svart hud. Årsaken til at pelsen er stripete, kan ha med insekter å gjøre, at evolusjonen har utviklet sebraene slik for å få mindre plage fra insekter da de blir vanskeligere å navigere på. På en måte.
Dette gav meg litt positive assosiasjoner. For tiden, har jeg mest bleke arr. Så, de er på en måte…hvite på det svarte som kan ha vært, på innsiden. Og jeg lyser og tenker, tid leger ikke alle sår, men vi kan vende oss til å være i det sårbare. Og styrke hverandre opp. Opp igjen og igjennom det mest kritisk.
Linjene på huden er historier, er følelser. Både til å bestå, men også til å kunne se at kan være i forandring, bli utdaterte. Akkurat som gamle leksikon-bind. Ikke alt som er skrevet (ikke engang i hud), er hogget i stein. Heldigvis.
Jeg håper å forfatte andre ting. Skrive meg et liv. Også i det svarte. Belyse, lyse, lystre? Når jeg selv ønsker å få til noe.
aspergerinformator.com 