Jeg sakser fra den gamle dagboka nok en gang:
«Dette er det ellevte brevet jeg starter på. Jeg tør ikke skrive hva jeg trenger. Jeg må heller planlegge å bli borte.»
Datert 29.02.2008
Dette notatet står alene på en hel side for seg selv. Jeg spør meg taust – hvor er brevene, er de kastet, kom de aldri noen for øynene? Ikke engang meg, hei, hade?
Kanskje kunne alt man utelater i livet, kanskje glemmer eller ikke greier, bli satt sammen til en utklippsbok. At man kunne fylle igjen det tapte. Eller kanskje er det godt med glemmebøker også, at noe ikke får bli med en videre. Likevel, setter jeg veldig pris på de få ordene jeg orket å skrive ned når det var som det var. Det viser meg at det finnes svar. Svar i det håpløse. Dette blir derfor et svarbrev som sier: Prøv igjen, skriv det brevet du ønsker. En dag, Helene, vil noen lese det.
Det handler om å tro på hverdagene, det trivielle som kanskje er alfa omega. Er jeg, livet komplett?
Alfa og Omega er den første (Α) og siste (Ω) bokstaven i det klassiske (joniske) greske alfabetet. Det er tilsvarende A og Z i det engelske alfabet, og A og Å i det norske.
Kilde: Wikipedia
aspergerinformator.com 