«Jeg husker
ansiktene, munnene
som rører rundt.
De sukker i kakaoen og snakker
over lave sko, strør salt
over sårbare følelser
idet de treffer meg i form av
misnøye.
Jeg kjenner jeg er
motsatt
er jeg i også dette
opp ned.
Jeg verdsetter
snerken på kakaoen
motstanden
som gir konsistensen et
annet innhold.
Bundet inn av en konkret kant
markant.»
Dette «bildet» i hodet mitt, utifra snerken på kakaoen, som lever på netthinnen, som liksom smaker så forunderlig, av undring. Hva er et de andre ikke liker? Hvorfor tenker de sånn, rynker på nesa, avskyr og blir kanskje lei seg av ting som jeg ikke bryr meg nevneverdig om? Hvorfor er mine følelser annerledes? Er jeg ikke støpt i samme form?
Likevel sitter jeg her og tilsynelatende rører i samme slags hverdagsbekymringer. Er det et forsøk på å høre til? Jeg smiler og får tennene mine i refleks. Kanskje kan tankene mine bli til noe godt å bite i, og jeg har noe å by andre på.
«Jeg ser på deg
unnskylder meg
og tegner opp
et gyldent smilefjes.
Jeg rammer meg selv inn
ramme alvor
beglodd av
tvilende øyne.
Er jeg nå
dobbelt-eksponert
smilefjes
i brunt og hvitt?»
aspergerinformator.com 