Det er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, hender det at vi sier. Noen ganger er det grønt på min side også. Ganske ofte faktisk! Når jeg har det ålreit kan jeg spire og gro og kanskje spre gleder også. Det håper jeg. Er det liv er det håp, er også en fin setning. Jeg har hørt pappa si den, flere ganger.
På jobben min står jeg i samspill. Hjemmebane og bortebane møtes der. Der er jeg antakelig ikke sosialt viktig, det kjenner jeg meg ganske sikker på der jeg ofte er litt alene i pausene. Likevel har jeg en nyttig plass. Jeg klarer oppgavene mine og jobber effektivt og godt, jeg teller opp og har mestrings-gleder å dele. Denne uka har virkelig vært faglig god med også tilbakemeldinger som gjør meg glad. Det blir stor produksjon, pålitelig utført. Ikke sant?
Jeg kunne ønske jeg også var kul og fin å være sammen med, en noen ville gjøre andre ting med utenom jobb for eksempel. Likevel så er det vel sånn at alt til sin tid, og også til sitt sted.
Stedet i dag, er fjellet. Akkurat nå i det fredagens arbeidsdag er over, blir jeg hentet på jobben min. Vi – jeg og foreldrene mine – reiser til fjells. Vi skal ha en helg sammen. God helg! Ja, jeg gleder jeg meg – ja, jeg elsker. Med dem hører jeg helt til. Jeg er inkludert selv med mine dels firkantede tanker, følelser i spenn og ufleksible men også store interesser. Jeg gløder, kvesser pennen og skriver både på papir og Mac-en min.
Vi skal ha fyr på peisen. Vi skal se på Stjernekamp eller Skal vi danse, kanskje noe «ja takk begge deler». Jeg kommer til å få skrevet litt, jeg vil forberede meg til neste helg der litteraturen står helt i sentrum. Håpet lyser grønt, til og på meg. Tusen takk.
aspergerinformator.com 