Jeg har tenkt og reflektert rundt tematikk, gjerne muntlig, i samfunnet. Når vi snakker om de som har det vanskeligst i harde tider går det på folkemunne – og i media – hvem «disse» er. Ofte trekkes barnefamilien fram når det er trangt økonomisk.
Men så, sånn litt under overflaten, ligger det en slags oppfattelse av kjærlighet og verdi. Så lenge man har hverandre, har man noe stort. Barnefamiliene for eksempel, de har implisitt hverandre! Innlegget fortsetter under bildet.
Videre derfra ser man bort, liksom skjemmes litt, over de enslige, ensomme. Har jeg oppfattet noe «rett» rundt dette fenomenet? Kan det være sånn. Mennesker som ikke engang har hverandre, tar vel ikke engang til ordet kanskje, sånn skriker opp i media i alle fall. Når man har seg selv å passe på, skylde på. Det er mye usynlig skam under andres fordommer.
Jeg tenker, at liv er ulike. De kan ikke helt sammenlignes. Uansett. Det behøver ikke å være dårlig å være enslig, det trenger ikke være galt å aldri få familie. Det trenger heller ikke henge sammen med fattige liv, verken psykisk eller fysisk og materielt. Men det kan være annerledes. Det kan alt være. Annerledes fra deg, fra meg.
Jeg tenker at alle er like viktige. Det bør de få være, også på det nevnte folkemunne. Det er ikke sånn at når det er trangt, skal vi bare tenke på de som har små pluss de vi ikke engang vil skjenke en tanke, som de enslige og, høres det ut som (de enslige som skulle være vanskeligstilt).
aspergerinformator.com 