Før, skadet jeg meg på alt jeg kunne komme på. Nå, kan jeg ha ting jeg liker og setter pris på – også knuselige – uten at det går i knas eller på helsa løs. Det kan ha med at jeg ikke er så fastlåst, helt konkret, at det finnes mulighet for å komme til skade. Når døren er åpen, er ikke desperasjonen like stor. Døra går ikke igjen, selv om jeg ikke ødelegger det første og beste. Som jeg setter sånn pris på!
Hjertet mitt står kanskje alltid i brist, men det er ikke helt knust. Det slår et slag, for en nye, gode dager og gamle dagers skyld.
Det er fint da, å feire tilværelsen med fine gjenstander rundt seg, spesielt til mat og drikke-situasjonen. Siden ernæringen er vanskelig for meg, får jeg med fine kopper, glass, tallerkner og skåler en verdig lunhet rundt meg, kan jeg skarpt si. Her hører jeg til, i kroppen min også, tross alt. Jeg trenger ikke til hverdags å kutte meg i biter.
aspergerinformator.com 