Av og til, egentlig ganske ofte, kan jeg oppleve at mine tanker og følelser er litt utenfor de andres. Da kan det være fort gjort å tråkke i salaten. Jeg vil også prøve å se det fine i å oppfatte verden på en litt annen måte, tenke egne tanker og se fra nye perspektiver.
Jeg kan oppleve at mitt blikk gir ekstra farge, at jeg får nye ord og bilder til å vokse opp. Nesten som blomster. Kanskje er også en sosial hage liv laga for mennesker som meg, som kanskje får høre at de litt feil når de skal sjonglere på sosial scene. Kanskje kan jeg få være klovnen som sprer glede, ugresset som gir noe fint, eller orkideen som blomstrer på ny. Kanskje kan rødmen i kinnene, være roser vi kan holde ved like, pleie godt og gro
– annet enn sår og selvbebreidelse på.
Jeg tror på å snakke om hva man opplever. Jeg har tro på å ta bladet fra munnen og forklare hva man mente hvis det oppstår misforståelser. Kanskje var det ikke misforstått kommunikasjon, om bare begge parter får forklart? Kanskje deler vi noen felles følelser?
Våe indre liv spirer fram, Vi kan få et rikt mangfold, en glad blomstereng i drivhuset å pynte salaten med. Det finnes spiselige blomster (bare undersøk før man svelger dem!)
Vi kan strekke blomsterhalsene, det indre og ytre oss, mot lyset i mørket. Jeg tenker på En stjerne som deg, en sang Trygve Skaug laget i samarbeid/forbindelse med Frelsesarmeen en jul. Jeg ser rundt meg, tenker på et menneske som skinte litt ekstra denne morgenen, bare ved å gi meg et kompliment på det som også er meg. Jeg ønsker alle en bærekraftig tirsdag.
aspergerinformator.com 