Da jeg gikk på barneskolen, var knivstikking fremdeles en så uvanlig og opprivende hendelse at det ble ekstrasendinger i nyhetene. I våre tider, 2023 for eksempel, har vi blitt vant. Vant til å høre hendelsene mest som en bisetning i nyhetene på radioen eller en notis i avisa, at noen er knivstukket.
Er det en seier, at vi kjenner sjargongen så godt? Det er nok et tap. At ting med mulige forferdelige utfall, mest er en hverdaslig hendelse, mer til notis enn betraktning, drøfting. Selv om varsellamper, blålys, alt burde lyse på en gang, blir det framstilt så hverdagslig. Og det er jo hverdagslig når det skjer så ofte – men for menneskene som opplever dette, står det om liv.
Hva er et liv verdt? Det er verdt at jeg skriver ned dette. Jeg husker blod på en skolegård. Blodet på asfalten. Kan asfalt gro? Jeg håper vi i alle fall kan gro et samhold. At vi kan få det til å spire igjen rundt å bruke ord. Ord om det som er galt, så ikke det gale bare får lov å skje. Innlegget fortsetter under bildet.
Gudskjelov tror jeg de fleste deler den tanken, at det er forferdelig med knivstikkingen. Vi blir bare litt maktesløse og kanskje likegyldige derpå, når det flimrer bisetninger som rød regnskurer over tv-skjermene. I øynene mine i alle fall.
Det blir vanskelig å forestille seg, vanskelig å ta inn. Begivenhetenes fryktelige rekkevidde. Jeg vet ikke. Hvorfor det har blitt sånn. Men det får meg til å tenke. Hva skjer? Jeg setter opp et lysende stoppskilt. Rødt, forbudt. Hei, vi har liv å bevare. Bevare oss vel, ta ordene frem.
aspergerinformator.com 