Jeg har vært mange år av livet mitt på sykehus. Uforholdsvis mange, men etterhvert som årene har begynt å gå igjen, jevner det seg ut i form av at livet mitt blir lengre. Takk, for at jeg har livet mitt, fortsatt. Det kan man også takke vanskelige sykehusdager for. Så var det kanskje verdt det, når resultatet er at man lever. På godt og vondt.
Man kan smile, man kan le, man kan ha en sur mine. Er det ikke fint, at man kan få velge? Føle seg fram? Følge hjertet? På hjertet i dag, har jeg et minne som egentlig angikk de andre mer enn meg da jeg var innlagt i årrekke på samme sted. Det var skikkelig fint – og viste samfunnet fra sin gode side. Der det kom inn, til oss som var bak låste dører, i kampen for og mot tilværelsen. Jeg tar fram smilet og vil vise fram:
Flere ganger, fikk avdelingen telefon. Det var Åpent bakeri som ringte, de skulle stenge for dagen, og hadde igjen mye av de dagsferske bakevarene sine. Var det anledning (noen minutter å gå på), kunne personal hente og ta med til pasientene. Når de kjørte av sted, kom de tilbake med svarte søppelsekker – så mye var det at bæreposer ville vært utilstrekkelige – fylt med brød, boller, alle slags søte, fine og grove bakverk.
Avdelingen luktet varme hvetebrød. Både ansatte og pasienter fikk litt ekstra, kanskje kanelboller havnet i stua med kaffe og te – og det daglige brødet fikk en god oppgradering til de førstkomne måltider, for å si det sånn!
Jeg ante smil i munnvikene, på menneskene rundt meg. Jeg visste mange ville forsyne seg og oppleve noe godt. Det gjorde meg godt. Det gjør meg også i dag godt å vite at slike tiltak skjer. At bedrifter ved mulighet, tenker på flere enn containeren og fiks ferdig med det – de bidrar i stedet, tilbake til samfunnsgrupper som akkurat de dagene (og årene) var utenfor resten av samholdet. De viste en gjestfrihet, sendt avsted og inn der andre ikke slapp til.
Per i dag føler meg velkommen, og varm om hjertet, når jeg tenker på Åpent bakeri – selv om jeg ikke kan spise maten selv. Jeg kan kjenne meg trygg på at her, er det varme mellom bordene, og man kan kjøpe med noe hjem, servere og dele for nye gode hverdags-opplevelser. Ofte besvarer jeg spørreundersøkelser på nett, og noen ganger lyder spørsmål om bedrifter noe sånt som: om det er et navn/firma man har en god følelse for. Det hadde passet på en prikk, om jeg en gang ble spurt om bakeriet, som bakte mang en kveld mild og rund – mellom mange pasienter og personal. Jeg håper det fortsatt hender, lykkelige… stunder her og nå, om ikke annet.
aspergerinformator.com 