Jeg har blitt skadet og må holde meg i ro. Jeg håper «det dagas» snart igjen, at jeg blir frisk fort og kan jobbe så snart som mulig. Slå opp din parasoll, har du hørt det i sangen av Cornelis Vreeswijk, med tittel Veronica? Jeg har hørt sangen gjennom mange år. Den får meg til å smile, i flere variasjoner.
Mitt første skikkelige egne, ekte minne av låta, kom til meg gjennom en schizofren gutt. Vi satt sammen en sommer på en DPS-avdeling med unge, voksne pasienter på vårt avsnitt. Det ble et syngende kapittel i smerter og gleder, i møte med hverandre. Det man inni seg kavet med og det man ytre sett kunne vise hverandre av omsorg og glede av at den andre var tilstede. For seg, for meg.
Vi satt på kveldene, han og jeg, når ting var litt ekstra vanskelige også. Han klimpret og spilte på gitaren mens livet stod på spill og mye gikk til spille. Vi så lys i melodiene, i tekstene, det triste som ble finstemt og fikk skikkelig god klang.
Jeg husker spesielt sangen Veronica, han spilte den for meg mange ganger fordi jeg likte den så godt, jeg tror jeg falt litt til ro og samtidig så mot et fint lys, et eget håp, i sommeren som kjentes ut som en svart natt enda så lys og varm den var, akkurat det året. Teksten har blant annet strofene:
«Veronca, Veronica slå upp din parasoll
Veronica av Cornelis Vreeswijk, andre vers
Din vän har gått ifrån dig, men spelar det nån roll?
Det finns så många andra, du hittar säkert en
När det dagas»
De refererte linjene holder håpet mitt i hånda, føler jeg, og bærer meg gjennom døgnet, da, nå og for alltid.
aspergerinformator.com 