Kan man si at man er i hardt vær når sola skinner på ruta, som den gjorde søndagen og man har det fint sammen. Kanskje har man besøk, kanskje snakker man om løst og fast og har skikkelig kvalitetstid! Det opplevde jeg.
Likevel kan jeg samtidig formidle FØLELSEN av å være i hardt vær. Det handler akkurat nå, mest om de fysiske forutsetningene, som skal være på plass for at hverdagen skal kunne gå som normalt. De er ikke der, 100 prosent nå. Jeg har fått en skade som sender meg til sofaen, et hvilehjem? Uten egentlig å hvile, for jeg tenker og lever og er – også mens kroppen skriker mer eller mindre av smertene. Tross det vonde kan du også se meg smile. Fordi: det er som det er. Ikke alt kan man gjøre noe med, annet enn å prøve å tilpasse seg begrensningene. Jeg har mennesker rundt meg som viser meg å sette pris på den jeg ER og ikke bare det jeg kan gjøre eller skulle ha GJORT. Jeg savner å være nyttig på arbeidsplassen min, og jeg savner å få føle meg nyttig der – slik jeg konkret ser jeg gjør nytte for meg i det daglige. Som plutselig ikke er daglig. Jeg vet ikke hva som skjer etter denne mandagen, jeg skal ha legetime og jeg kan jo håpe på pent vær for kroppen min videre, for å kunne klare hverdagens vante forutsetninger. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg også må høre. På de som vet best. Noen ganger vet man ikke sitt eget beste – både på godt og vondt? Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg er en ambivalent person. Jeg synes valg er fryktelig vanskelige. Jeg trenger likevel enten/eller. Jeg er ikke god på mellomting, grenseland. jeg responderer best på klar tale, tydelige beskjeder. Jeg setter to streker og håper jeg vil stå – på beina, med ryggraden i behold?
aspergerinformator.com 