Jeg har begynt pakkingen til jeg skal flytte. Jeg pakker i esker og markerer med tusj og etiketter. Jeg pakker i ulike slags flyttekasser. De siste dagene, har jeg prøvd banan-kassene.
Banankassene gir meg en egen glede. Det kan jeg kjenne. Kanskje fordi jeg tidligere pakket frukt på arbeidsplassen min? Eller kanskje fordi jeg har fått disse eskene, som gavepakker liksom – både på jobb og i butikken. Når jeg har fått det på jobb, kjennes det ut som en liten anerkjennelse til meg ala «godt jobba» i alt og ett, arbeidslivets frynsegoder. Jeg har også hentet 5 kasser på Meny – tre forrige uke og to denne uken. Det kjennes så utrolig fint når man ikke møter vonde blikk men hjelpsomme hender. Dette er kanskje det som er bærekraft?
Det kjennes ut som samfunnet gir til meg. Det blir hjelpende hender å gripe fatt i i en litt usikker fase der man skal prøve å finne plassen sin. Jeg skal komme meg på plass på ny, under annet tak.
Jeg løfter hodet mitt opp. Er det stjerner jeg ser? Jeg har kjøpt meg en liten lampe og lyser som om jeg har fått en god idé. Jeg øyner håp mens jeg pakker ned – baderomsartikler, elektriske duppedingser, fotoutstyr. Jeg liker å skrive på kassene hva de inneholder. Blir det styr på meg? Jeg tror det – sånn med tid og stunder.
aspergerinformator.com 