Jeg smiler. Ikke fordi demoner er bra, men fordi jeg synes det er fint å illustrere eller lage ord på det som er vanskelig, gjøre de synlige og konkrete – kanskje som noe litt annet enn det som ulmer inni en.
Inni meg, har jeg en del kompliserte tanker og følelser. Er de til å se, er de til å forstå?
Hvis man kaller noe noe, har man det å forholde seg til. Det blir mer konkret enn vagt og det man har konkretisert er enklere å gjøre noe med.
I dag kjenner jeg meg optimistisk. Jeg har legetime i ettermiddag. Jeg tror på at vi kan få en levelig hverdag med ålreit innhold de neste dagene. Jeg krysser fingrene, skitt fiske, for å få være en mellomting mellom slappfisk (jeg forstår jeg må ta det litt med ro når jeg evt. jobber så jeg ikke pådrar meg ytterligere skader) og frisk som en fisk (fungerende i tilstrekkelig grad).
Jeg ler djevelsk godt av ordspillene, sjonglerer ballene i lufta og gleder meg til å være på lag for at jeg skal ha et liv som er mest mulig liv laga også når det kan kjennes vanskelig å la seg selv ha det bra. Det er fint – og nødvendig – å samspille og finne løsninger sammen. Jeg lyser forventningsfullt, som en diamant.
aspergerinformator.com 